Villmarkshistorier
og skrøner på tur
[ Starts ] [ Opp ] [ Avstandsbedømmelse ] [ Bålet ] [ GPS ] [ Hodelykten ] [ Knuter og spleiser ] [ Lys i mørke. ] [ Orienteringsløp ] [ Værvarsling ] [ Villmarks skrøner ] [ Vi slår leir ] En god historie hører liksom med rundt bålet. Gjerne også ei god skrøne. Ei skrøne så god at tilhørerne stusser litt på om historien kanskje likevel var sann. For å sette en spiss på historien og kanskje få tilhørerne til å bli usikre på om historien likevel ikke var en historie, kan du bruke visuelle hjelpemidler. Her er noen visuelle triks du kan spinne inn i historien din: Slik gjør du: Legg langfingeren på ei bordplate, på en sten eller annet hardt underlag. En uåpnet hermetikkboks med kjøttkaker i brun saus, fiskeboller, spagettigryte eller hva du nå har, tar du i den andre hånden. Løft boksen på strak arm over og bak hodet, slå den med stor kraft mot fingeren. Akkurat som hovslageren smir en hestesko av glødende stål med en stor hammer. Etter bråstoppen mot bordplata — og fingeren — lar du boksen ligge i ro. Ta liksom en kunstpause. Løft blikket og studerer ansiktene på tilhørerne, slik at du er sikker på at du har deres fulle og hele oppmerksomhet og at de har forstått hva du nettopp gjorde. Deretter løfter du boksen sakte opp slik at alle kan se at fingeren er like hel og at boksen har fått en stor bulk. Du får en ekstra piff over trikset hvis du bruker en planke under fingeren, fordi det blir stygge merker i treverket etter boksens sveisekanter. Det de andre ikke vet: Under forutsetning av at du treffer fingeren med midten av blikkboksen, ikke bunnen eller kanten, vil den massive boksen bøye seg rundt fingeren. Fingeren er helt uskadd, den blir ikke øm
en gang. Visuelt er trikset dramatisk, med mye smell og action.
Gjør ikke som meg. Legg ikke fingeren på et polert stuebord av tre. Da blir det stygge merker i bordplata etter sveisen i blikkboksens topp og bunn. Trolig får du som meg også en frisk overhøvling. Er du på ei hytte vinterstid, må du ikke bruke en boks hvor innholdet er frossent, da knuses fingeren. Dette trikset er en skogsversjonen av løpe over glødende kull trikset, som i flere kulturer blir knyttet til religiøs rettroenhet. DU behøver ikke tilhøre noe religiøst samfunn for å gjennomføre dette trikset. Slik gjør du: Når kaffekjelen over bålet koker, stikker du raskt hånden under kjelen og legger håndbaken mot den delen som ellers er mot kokeplata. Så løfter du kjelen av pinnen og gir den til en annen som sitter ved bålet. Vedkommende tar tak i hanken på kjelen. Hanken er uhyre varm og vedkommende brenner seg. Konklusjonen de andre trekker er at du må være utrustet med overnaturlige egenskaper eller ha smedfingre som klarer å holde under bunnen av kjelen uten å få stygge forbrenninger. Det andre ikke vet: Kjelen må være skikkelig sotet under. Jo tykkere lag, jo bedre. Sotet isolerer mot den varme kjelen og beskytter fingrene dine mot det varme metallet. Fyrer du med tyri (rot av furu) som inneholder mye tjære, blir det raskt et tykt sotlag under kjelen. Rå ved av gran og furu soter også bra. Vent til det er et godt sotlag under kjelen. Bunnen av kjelen vil ikke bli vesentlig over 100 grader. Sotlaget beskytter deg mot forbrenninger og smerte lenge nok til at du med en viss ro kan løfte kjelen av bålet, og som den naturligste ting rekke den til noen andre, som sannsynligvis tar tak i hanken. Hanken er hverken isolert med et sotlag eller «nedkjølt» til 100 grader. Dette vil forsterke visualiseringen. Smart ikke sant? 
Turdeltagerne blir gjerne i godt humør når kaffekjelen dukker opp av sekken. Kaffebålet er gjerne høydepunktet på turen. Nesten uansett hva slags tur du er på, er det gjerne det som skjer rundt kaffebålet som blir husket. Her har du virkelig muligheten til å fortelle en god skrøne. Du kan også la være å si noe som helst og la de andre sitte å undre seg uten å forstå noe som helst. Slik gjør du: Sørg for at det er du som fyller de to kaffekjelene med vann. Uten at noen ser det, lurer du en sten ned i den ene kjelen. Gjerne en som er stor, flat og mørk, slik at den ikke blir oppdaget om noen tar av lokket og ser ned i kjelen. Kjelen uten sten vil koke som normalt, mens den andre trenger evigheter med oppvarming før den begynner å koke. Når den først koker, koker den lenge etter at du har tatt den av varmen. Uansett hva du gjør. Om du så avkjøler den mot snøen, holder den ned i en bekk, eller setter den til side. Det de andre ikke vet: Varmeoverføringen til stenen skjer vesentlig gjennom vannet som aldri blir varmere enn 100 grader. Derfor tar det så lang tid å få vannet til å koke. Når vannet først koker, er stenen kommet opp i over 100 grader, og den forsetter å avgi varme til vannet en god stund enda. Kjelen koker derfor selv om du legger den på snøen, eller senker den ned i en bekk. Det var en av disse frostmorgnene i slutten av november, når tåka ligger tykk over skogen. Jeg hadde gått langt og begynte å bli litt usikker på hvor jeg egentlig var. Men, som jeg hadde regnet med, lettet tåka utpå formiddagen og det ble en herlig dag for toppjakt. Et flortynt snølag på gammelfuruene gjorde at enhver tiur ville skille seg ut som en blekkflekk på et hvitt ark.
Det var nesten nødt til å bli tiur på meg på en dag som i dag. Etterhvert som tåka lettet helt, fikk jeg øye på en stor svart fugl seks til åtte hundre meter unna. Helt etter boka. Frem mot der den satt var det en senkning i terrenget jeg kunne følge, slik at det var mulig å komme inn på under 150 meters avstand uten å bli oppdaget av den sky fuglen.
Spenningen sitret i kroppen et kvarter senere da jeg lurte hattebremmen over kanten, og fikk bekreftet at tiuren fortsatt satt i toppen av treet. Jeg lurte rifla opp mellom to lavkledde stener i myrkanten. Sakte, sakte og helt lydløst.
Tiuren har et utrolig godt syn. Han må ikke få øye på det lille svarte rifleløpet. Jeg lirket hodet forsiktig opp til kolben og fikk øye på tiuren mot hårkorset. Så slo jeg av sikringen, og holdt på å avslutte. Men — noe holdt meg i igjen.
Hva? Tiuren satt med hodet nedover. Nebbet beveget seg? Hva var det den så på? Hva gartet den til? Hårkorset fulgte stammen på den kronglete
furua ute på myra. Hjertet gjorde et hopp. Jeg kjente hvordan haken gled nedover kolben i det jeg måpte mot det nydeligste gud måtte ha skapt av en kvinne. Der satt hun i lang fotsid stakk med ansiktet vent opp mot den største tiuren jeg noen gang har sett. Gjennom kikkerten så jeg hvordan leppene på den røde munnen beveget seg. Hun sa et eller annet til tiuren. — Tenk om jeg hadde skutt! Tenk deg overskriftene i Dagbladet, VG og Se og Hør! Sluttstykket på rifla i bakre stilling. Patronene ut av magasinet. Tok rifla over sekken og gikk fram. Jenta var så opptatt med å lage noen lyder mot tiuren, at hun ikke enset meg før jeg var en titalls meter unna. Hun skvatt ikke. Hun satte bare et par vennlige kastanjebrune øyne rett i meg og nikket med et skjevt smil. Tiuren løftet halsen der den satt på toppen. Ikke det minste tegn til at den ville ta til vingene. Jenta hadde røde kinn og en lang ravnsvart hestehale. De løstsittende ullklærne lyktes dårlig med å skjule konturene av en veldreid figur. Hun ble sittende mens vi snakket. — Vilmar — tiuren altså, er bestekompisen min. Akkurat som dere har hunder. — Vi er alltid i lag, forklarte hun med en myk, smygende kvinnestemme. Jeg stusset over ordet dere, men tenkte ikke mere over det — da. Vi snakket en stund, og da hun spurte måtte jeg innrømme at jeg egentlig var på tiurjakt og at det var på håret at jeg ikke hadde skutt Vilmar. Hun virket ikke overrasket. — Vilmar har sett slike som dere før han, men takk for at du ikke skjøt. — Tomhendt skal du likevel ikke komme hjem, sa hun og dro fram en meisløs vadmelssekk. Ut av sekken tok hun en litt sotet, men ellers glinsende kaffekjele i kobber. — Denne skal du ha, sa hun. — Den koker kaffen din på en fjerdedel av tiden. Jeg tok litt usikker i mot kjelen. Hun reiste seg; — Nå må jeg nok gå, sa hun med et unnskyldende smil. Hun snudde ryggen til meg og tok noen skritt fremover. Det var da jeg fikk øye på noe som lignet på enden av ei kurumpe som lagde slepespor i snøen under stakken hennes. — Nei, dette er for fantastisk tenkte jeg, og løftet hodet for å se at tiuren virkelig satt der. Men treet var tomt. Jeg hadde ikke hørt kjempetiuren slå ut, men borte var den. Da jeg senket blikket, fikk jeg hakeslepp for andre gang den dagen.
Jenta var også borte. Det var fem fotavtrykk i snøen utover myra, men så var det ikke mer. Hadde det ikke vært for denne kaffekjelen som koker kaffen minst fire ganger raskere enn vanlige kjeler, hadde jeg trodd at hele greia var en hallusinasjon eller bare en drøm! Det de andre ikke vet: Før du begynner å fortelle denne skrøna, har du fylt to kaffekjeler med vann og hengt dem over bålet. Midtveis i historien koker vannet i hulderkjelen og du passer på å slå på kaffe som den største selvfølgelighet, mens kjelen med sten i tar du av lokket på, og stikker fingrene nedi for å konstatere at vannet fortsatt er kaldt. Når du er ferdig med historien skjenker du kaffe til tilhørerne samtidig som du bemerker at vannet på den ordinære kjelen fortsatt ikke koker. Kanskje vil noen av tilhørerne være usikre på om det likevel finnes tamme tiurer og nyyyyyyyydelige kvinner med kuhale. Du kan også bruke dette trikset for å bevise at kaffen koker dobbelt så fort med furuved som med eksempelvis granved. Dette kan føre til mange artige situasjoner hvis det sitter noen påståelige eller kverulerende personer rundt bålet. 
Har du problemer med å holde deg alvorlig når du forteller en historie, kan du late som om du tar en slurk fra koppen, inntil du har lattermusklene under kontroll igjen. Hell vann i en plastpose. Stikk åpningen inn på en pinne og hold posen over varmen.
Vannet koker som i en vanlig kjele! Ta posen av varmen og hell på kaffe eller te som ellers. Det andre ikke vet: Vannet avkjøler plasten slik at den aldri blir så varm at den smelter. Det du må passe på er at bålet ikke er for stort, eller at du holder posen så nær flammene at hanken og delene av posen over vannet blir så varme at de smelter. Bruk et lite eller middels stort bål. Du kan også bruke papirpose, plast eller pappbeger. | 
