Breturen. Friluftsliv på isbreer og store ismasser sommer og vinter [ Home ] [ Up ] [ Hundekjøring ] [ Fisketuren ] [ Fjellklatring ] [ Foring av hund ] [ Fotturen ] [ Gjennom skogen ] [ Jegerliv ] [ Kløvhunden ] [ Med barn på tur ] [ Naturfotografering ] [ Over fjellet ] [ Over breen ] [ Over elva ] [ Over isen ] [ Padleturen ] [ På hytta ] [ Ski og utstyr ] [ Skituren ] [ Sykkelturen ] Norge er skapt av breer. I nesten hele Norge kan vi se aktiviteten etter breene, som fram til for 10.000 år siden dekket landet vårt.
Sporene finner vi som skuringstriper i fjellet, morenehauger, store daler og botner eller som halvkuleformede søkk i terrenget. Slike dødisgroper er vanlige i Femunden og ved Gardermoen.
Fortsatt er store områder av Norge dekket av bre. 70% av jordens ferskvannsressurser ligger i breene. I Norge har vi 1.950 breer som dekker 2.740 km2. Nordmenn har alltid brukt breene som ferdselsveger. Folgefonna og Jostedalsbreen har tidligere blitt krysset med sau og kyr som skulle selges i nabobygda på den andre siden av breen. Det er ikke uvanlig å møte både rev, rein, rype, ravn og lemen langt inne på de store isflatene. Noen steder gikk veien til kirka over breen, så brevandring har for mange bygder vært naturlig helt siden forrige istid.
Brevandring slik vi kjenner den i dag tok til i midten av attenhundretallet, og utstyret har ikke utviklet seg stort i løpet av denne tiden. Den største forskjellen er at sikringsmetoder og sikringsutstyr har blitt bedre. Alle kan ferdes på bre, men det krever kunnskap, erfaring, trening og riktig utstyr for å ferdes på en sikker måte.
 Vi er ikke alene om å ferdes i bratt og glatt natur. Klatring i trær, steinur og fjell er like naturlig for bjørnen og jerven, som for oss. Om sommer finner du villrein på isbreen. Der får den være i fred for mygg og klegg. Brevandring i blåisens trolske landskap eller over enorme snødekte brevidder er en sterk og nærmest uvirkelig opplevelse. Den som ikke har vært på bre, har gått glipp av en fascinerende dimensjon av vår mangfoldige natur. En bre er en masse av is og snø som er eller har vært i bevegelse. En bre er altså definert som snø og ismasse i bevegelse. Dermed kan ikke snøfonner som blir liggende over sommeren ikke regnes som bre. Vi skiller mellom varme og kalde breer. Varme breer er ismasser hvor isen i sommerhalvåret kommer opp i smeltepunktet eller har varmegrader i seg. Kalde breer har minusgrader gjennom hele året, og er dermed frosset fast til jordskorpa.
Varme breer er alltid i bevegelse, mens kalde breer ligger fastfrosset gjennom mange ti- og hundreår, før breen blir så tung at den løsner fra underlaget. Da kan den i løpet av få år sige ut flere kilometer med en hastighet på mer enn 50 meter pr. døgn. Slike breer kalles pulserende breer. Et eksempel er Negribreen på Svalbard som på få år gikk fram 12 kilometer. 
12 taggers stegjern. Norske breer er for det meste varme, men det finnes noen som er delvis varme og delvis kalde. Breene på Svalbard er for det meste kalde. Kalde breer har ikke så mye sprekker som varme breer. Den eldste isen i breen finner vi der breen begynner, altså ved brefronten. Isen ved brefronten på norske breer er som regel mellom 300 og 1.000 år gammel.
Skal du dykke eller svømme, må du først lære det. For å ferdes trygt på bre må du også tilegne deg kunnskap og ferdighet. På bre bør du aldri gå alene. Du bør være i følge med en brefører eller andre med brekurs og breerfaring.
Blåisen i bunnen av breen består av glatt is som krever bruk av pigger under støvlene, såkalte stegjern.
Sprekkene i norske breer blir sjelden dypere enn 30 meter, men et fall ned i en kileformet issprekk kan være fatalt dersom du ikke er innbundet i tau og bruker riktig sikringsteknikk. Klær til brebruk må være kraftige og slitesterke. Både isen og breutstyret sliter hardt på klærne. Støvlene er av solid lær eller kunststoff og sålen må være stiv nok til at det kan festes stegjern på dem, uten at det klemmer på foten. I blåisområdet og i områder mellom snøflater og blåis er det gjerne både vann og slaps.
Gamasjene bør være høye og solide slik at du ikke snubler i vide bukseben, og får støvlene fulle av slaps og isvann.
Votter bør du alltid bruke på hendene for å unngå skrubbsår dersom du skulle falle, eller bomme med isøksa og slå fingrene i isen.
Tauet er livsforsikringen din på breen. Det er mest vanlig å bruke ti eller 11 millimeter kordellslått tau av perlon eller nylon. Du kan også bruke klatretau, såkalte strømpetau, men disse er betydelig dyrere og det er vanskeligere å oppdage skader hvis du skulle være uheldig å tråkke på det med stegjernene.
Selen kan du enten lage av en fire til fem meter lang bit av bretauet, en lang tauslynge, eller du kan bruke en særskilt brystsele eller kroppssele. Brystselen og kroppsselen er behageligere å henge i dersom du skulle falle ned i en sprekk. Sittesele bør ikke brukes på bre fordi vi på bre gjerne går med ryggsekk, og du kan dermed risikere å bli hengende opp ned i sprekken. 
Den hule isskruen brukes til å sikre ferdselen i farlige områder. Isøksen er brevandrerens symbol og viktigste redskap sammen med tau og stegjern. Den bør ha et buet blad og kraftige tenner på undersiden. Skaftet kan være laget av glassfiber, stål eller aluminium. Hva du bruker er stort sett et spørsmål om smak og pris. Skaft av tre er ikke lenger i handelen, men var vanlig tidligere. Årsaken er at skaft av tre ikke er så sterkt som mer moderne materialer. Isøkser leveres i lengder fra 45 centimeter og opp til 90 centimeter. Til brevandring brukes øks med skaftlengde på omlag 70 til 80 centimeter. Lengden bør tilpasses brukeren. Stegjern eller kramponger er utviklet fra broddene og skal gi fotfeste i blåis. De består av en metallramme med ti eller 12 stykk og tre til fire centimeter lange tagger, som festes under støvelen. 10-taggerne har titagger som peker rett ned, mens 12-taggerne har ytterligere to tagger som peker fremover. 12-taggerne brukes mest til klatring og vandring på bratt is. Du klarer deg med ti taggers stegjern til vanlig brevandring.
Snøanker og isskruer brukes som sikringsmidler ved passering av utsatte områder på bre. I områder med is skrues isskruen ned i isen. Snøankeret brukes i snødekte områder og presses ned i snøen. Tauet festes til isskruen/snøankeret med karabiner og slynge. Skulle du falle ned i en sprekk vil tauet gå gjennom festepunktet og de andre i laget kan bremse eller stoppe fallet. Alle kan ferdes på bre, men det krever kunnskap og trening for å ferdes sikkert. Hensikten med bruk av stegjern, isøks og tau er å hindre fall i bresprekker. Ferdsel på bre er ikke forbundet med større fare enn andre fritidsaktiviteter. Opplevelsen av enorme ismasser i forrevne og ville sprekkområder eller nærmest endeløse flate snødekte brevidder, gir en helt spesiell opplevelse. Breen er tilgjengelig for alle, enten du velger å følge en profesjonell brefør er eller gå brekkurs og vandre på breen sammen med gode venner.
Noen av breene våre har merket løype om vinteren som går over sprekkfrie områder. Bortsett fra disse unntakene bør du alltid ferdes i tau på bre, også når du går på ski. Brevandring med ski på beina krever breerfaring, gode skiferdigheter og trening i redningsteknikk. 
Over breen ferdes vi alltid i tau. Innøvde redningsteknikker og gode taulagsrutiner er din sikkerhet for trygg ferdsel over breen. På mange av hotellene og turisthyttene som ligger ved breene, er det i sommerhalvåret breførere som kan ta deg med på en spennende bretur. Utstyr får du leid. Vil du lære mer om brevandring og bre, er det flere skoler og foreninger som holder brekurs. Kontakter du Den Norske Turistforening ( DNT ) kan du få oversikt over hvilke breer som har breførere og hvor det arrangeres kurs. | 
