Jakt og fangst som matauk og for å få deg skinn til klær og utstyr
[ Starts ] [ Opp ] [ Hundekjøring ] [ Fisketuren ] [ Fjellklatring ] [ Foring av hund ] [ Fotturen ] [ Gjennom skogen ] [ Jegerliv ] [ Kløvhunden ] [ Med barn på tur ] [ Naturfotografering ] [ Over fjellet ] [ Over breen ] [ Over elva ] [ Over isen ] [ Padleturen ] [ På hytta ] [ Ski og utstyr ] [ Skituren ] [ Sykkelturen ] 
Vi er omlag 300.000 i jegerregisteret. Omlag 200.000 av oss kommer til å dra på jakt i år! I vår urbaniserte tidsregning, hvor vi er vant med at maten kommer fra kjøle- og frysedisken, hvorfor i all verden dreper vi da dyr som både er pene og snille?
Hvordan kan noe menneske ha hjerte og samvittighet til å avlive et stolt og vakkert dyr som lever fritt i naturen?
Ta deg en tur på et slakteri i høysesongen eller på et moderne gårdsbruk, så vil du kanskje lettere forstå.
Elgen eller rypa som får leve med verdighet i sitt naturlig miljø og dø raskt uten smerte, sykdom og angst, har et misunnelsesverdig liv.
Viltet er som skog, korn og poteter, en fornybar ressurs. Vi kan høste av overskuddet uten at ressursen forringes.
Jakt er både direkte og indirekte miljøvern. Jakt er å høste av det overskuddet som naturen produserer. Viltet utnytter et beite som ellers vil forbli ubrukt. Produksjon er heller ikke belagt med energi- og ressurskostnader.
For å produsere en kilo kjøtt etter tradisjonell jordbruksdrift, går det med store mengder strøm, diesel og arbeidskraft. Vi regner i dag at det koster 120.000 kr pr. ku å bygge et fjøs for melkeproduksjon. Det går med 220 kilo korn for å fôre opp en gris med 76 kilo kjøtt.
Dess mindre energi vi bruker, jo færre naturinngrep behøver vi å gjøre for å skaffe oss mer energi. Lavere energiforbruk gir mindre forurensning. Når vi høster kjøtt gjennom jakt, kreves ikke dyre driftsbygninger, redskaper, strøm og diesel for å drive og vedlikeholde anlegget. Viltet er der uansett, enten vi høster av overskuddet eller ikke. Hvert år feller vi over 1½ million ville dyr i landet vårt. Det er nok kjøtt til å dekke behovet for 100.000 mennesker. Gjennom planmessig viltforvaltning og viltstell kunne denne produksjonen mangedobles og gi betydelige ringvirkninger i samfunnet vårt.
Noen mennesker har veidemannsdriften i seg. De har en kreativ og positiv kraft innvendig som får det til å sitre i kroppen. Veidemannsdriften presser dem ut for å samle og høste, enten det er sopp, bær, ville planter, ved eller vilt. Denne trangen eller driften er ikke lett å forklare rasjonelt, den bare er der hos noen av oss, og hos andre ikke. 
Tiurjakt er kanskje den mest krevende småviltjakten. Jegere som jevnlig lykkes å felle tiur, er som regel uvanlig dyktige naturfolk og skyttere. Alle som skal drive jakt må ha fylt 16 år, være registrert i Jegerregisteret og betale en årlig jegeravgift. Det kreves at du har avlagt jegerprøve for å bli registrert i jegeregisteret. Jegerprøven kan du avlegge i regi av skolen, friundervisningen eller en lokal jeger- og fiskeforening. Jegerprøven kan du avlegge fra du er 14 år. Du kan jakte småvilt fra du er 16 og storvilt fra du er 18 år. Vitsen med jegerprøven er å gi deg kunnskap og opplæring om sikker jakt, både for deg selv, dine kamerater, andre jegere og viltet. Jegerprøvekurset består av 12 skoletimer fordelt på tre dager. Siste dag gjennomføres en praktisk del, som blant annet inkluderer 25 skudd med hagle mot leirduer i bevegelse. Instruktøren på kurset skal være godkjent av Direktoratet for Naturforvaltning. Til slutt skal du gjennom en skriftlig test med 50 spørsmål, hvor du må svare riktig på 40 for å bestå. Med bestått eksamen blir du ført opp i jegerregisteret og får tilsendt krav om innbetaling av jegeravgiften hvert år.
Avlagt jegerprøve gjør deg ikke til jeger. Jegerprøven gir deg en plattform å bygge videre på. Årelang erfaring må til og mange hundre dager med effektiv jakt, før du vil føle deg som en rutinert jeger. For å komme videre etter jegerprøven, kan du bli medlem av en Jeger- og Fiskerforening. Der kan du delta i skytetrening på stillestående og bevegelig mål, bli med på naturstier for å lære mer om vilt og natur eller delta i brevringer for å fordype deg i emner som du har særlig interesse for. Fremfor alt kan du bli kjent med erfarne jegere som du kanskje kan få følge med ut på jakt, og av dem. Jakt uten hund er betydelig vanskeligere og på ingen måte så spennende som jakt med en god hund. Å få fram en god hund forutsetter at du arbeider og trener den mer de to til tre tradisjonelle jaktmånedene hvert år. 70 til 80% av jakthundens ferdigheter kan oppøves. De siste 20 til 30% må den ha med fra fødselen. Når du kjøper valp, så tenk ikke bare på hvilken rase du skal kjøpe. Legg minst like stor vekt på hva foreldrene har prestert på jakt. Hunder som har vært på jaktprøve og fått premie er langt å foretrekke. Valpeprisen utgjør et lite beløp i forhold til hva du kommer til å bruke i transportutgifter for å trene hunden, til vaksinasjoner, veterinær, hundemat og forsikring i løpet av de åtte til tolv årene du kan ha glede av den. Utbyttet under jakt med hund blir langt større enn under jakt uten hund. Det gjør at jegeren kan styre jakten bedre. Jakten kan legges opp mer kontrollert ut fra bestand og hvilke dyr du vil beskatte. Drivende hunder jager viltet ut fra lukten av utåndingsluften og kroppslukten på viltet. Denne jaktformen kalles løs på drevet halsende hund, og brukes til rådyr, rev og hare.
Stående fuglehund som reiser ei rype i Finnmark. Stående hunder finner trykkende fugler med luktesansen. Når hunden har lokalisert fuglen, stivner den i stand. Da står den med alle musklene helt stive og peker med hele kroppen mot den eller de trykkende fuglene. Denne jaktformen er mest effektiv på rype, men gir også resultater på skogsfugl, ender og andre fuglearter. Apporterende hunder er spesialister som retriver, labrador og forskjellige spaniels. Stående fuglehunder og en rekke andre hunderaser kan også apportere felt vilt. Støtende hund er en hund som ikke tar stand eller begynner å skjelle, men som i rasende fart farer mot fuglen for å få satt den i bevegelse. Mange raser kan brukes, men det er gjerne spaniels som er mest brukt. Terrier og fuglehunder brukes som støtende hunder på større vilt. Jakten med skjellende fuglehund er den eldste småviltjaktformen i Skandinavia. Muligens kan denne jaktformen dateres flere tusen år tilbake. Disse hundene kan også brukes til apportering og som støtende hunder. En skjellende fuglehund finner fuglen på bakken og jager den opp i et tre eller finner den i treet. Hunden blir stående under treet og skjelle på fuglen. Den trekker da til seg fuglens oppmerksomhet, så jegeren kan krype på kloss hold og felle den sittende fuglen med et velrettet skudd. Jakt med skjellende fuglehund er også effektivt, ved jakting på mår. Norbottenspets og Finsk spets er de vanligste rasene. Elghund er en fellesbetegnelse på flere hunderaser som bruker forskjellige metoder for å hjelpe jegeren til å komme til skudd på elg. Norges nasjonal hund, grå elghund, er den mest allsidige og mest brukte. Den mindre sorte elghunden er best egnet som ledhund og båndhund. Den svenske Jämthunden er en stor hund som brukes både som løshund og bandhund. De østlige rasene laika og karelsk bjørnehund er opprinnelig brukt på pelsvilt og store rovdyr, men kan også brukes som ledhund og løshund etter elg. Løshunden finner elgen og skjeller på den for å få den til å stå stille eller gå sakte, samtidig som jegeren blir gjort oppmerksom på hvor elgen er. Den gjøende hunden trekker til seg elgens oppmerksomhet slik at jegeren kan komme ubemerket på skuddhold og felle elgen. Bandhunden eller sporhunden forutsetter at andre jegere har postert rundt i terrenget. Hunden følger sporet etter elgen.
Dersom elgen oppdager jegeren først, vil den gå eller løpe vekk og dermed kunne komme mot en post hvor en jeger sitter og venter. Lykkes hundeføreren med å få se elgen, kan også han få skutt. 
Rypejakten må vel kunne kalles allemannsjakten. Det er som regel alltid rypeproduksjon. Har du først lyktes å finne rypa, er den som regel ikke så vanskelig å få. Spesielt er fjellrypejakt en lite utnyttet ressurs. Jakttidene er like mye fastsatt ut fra vår religion, lokale tradisjoner og kulturbundne holdninger. I utgangspunktet er alt vilt fredet for jakt. Det kalles speilvendingsprinsippet og betyr at du kan ta utgangspunkt i at alt er forbudt, såfremt det ikke er uttrykkelig tillatt.
Fire arter storvilt og 50 arter småvilt som det tradisjonelt er drevet jakt på, er det adgang til å felle i en begrenset periode. Jakttiden for de forskjellige artene kan endres hvert fjerde år.
All jakt og fangst skal utøves på en slik måte, at viltet ikke utsettes for unødige lidelser og slik at det ikke oppstår fare for mennesker, husdyr eller skade på eiendom. Jakt er å overliste viltet. Som jeger er det ditt ansvar å jakte på en slik måte at du ikke utsetter andre mennesker for fare eller påfører viltet unødige lidelser. Harejakt er utbredt over hele landet. Fremst i de granskogkledde områdene på østlandet og i Trøndelag er harejakt med løs, på drevet halsende hund, regnet som jakt med stor J. Harehunden nøster opp harens beitespor fra i natt og jager ut haren, så følger hunden sporet opptil flere timer mens den hele tiden halser på lukten av det ferske haresporet. Haren vil løpe i sirkler med diameter fra noen hundre meter til flere kilometer. Jegeren posterer på et sted hvor han mener det kan være sannsynlig at haren vil passere. På dette stedet sitter jegeren til haren kommer forbi. Noen ganger kommer den forbi, andre ganger ikke. Revejakten drives som sporsnøjakt, åtejakt og med løs, på drevet halsende hund som for harejakt. Åtejakt er mest utbredt. Legg ut en grisevomm eller annet slakteavfall på passende skuddhold fra et vindu i huset. La reven venne seg til å komme og spise av åtet og bli trygg.
En natt sitter du og venter inntil den kommer for å spise. Da lirker du opp vinduet helt lydløst og feller den med et velrettet skudd.
Revejakt med pådrevet halsende løs hund, har mye til felles med harejakt, men fordrer langt større disiplin for å unngå at reven blir oppmerksom på jegeren. Ofte vil reven gjemme seg i et hi, og da kan det være nødvendig å røyke den ut. Sporsnøjakt på rev foregår mye på lykke og fromme. Er du godt kjent i terrenget og kjenner mange av hiplassene, kan du anslå hvilket dagleie eller hi reven er på vei mot, ut fra sporene i snøen. Du sniker deg rundt og inn på dagleiet. Er du heldig, kan du lykkes med å felle reven på avstand. Ofte vil sporene føre ned i et hi. Fra hiet kan du røyke reven ut og felle den når den forsøker å unnslippe. Skogsfugljakten er noe av det vanskeligste en småviltjeger kan begi seg ut på. Skogsfuglen er ekspert på å gjemme seg i tett skog og å fly vekk med trær og vegetasjon mellom seg og jegeren. Vi har tre arter: Jerpe, orrfugl og storfugl. Jerpe jaktes lettest med lokkepipe. Jerpa er på størrelse med en due og er den minste av skogsfuglene. Orrfuglen er den tallrikeste skogsfuglen på østlandet. Den jaktes lettest på med stående fuglehund og er en spennende utfordring i skogkledde områder. Storfuglen og særlig tiuren henger høyt som trofé for mange jegere, og det går ofte år mellom hver gang du lykkes med jakten. En voksen tiur veier 4 til 4½ kilo og er en solid fugl. Den jaktes lettest på med skjellende fuglehund. Gamle tiurer er utrolig dyktige til å unngå deg. Skogsfugl kan også jaktes på med stående fuglehund, men det er langt mellom de hundene som er effektive.
 Rypejakt med stående fuglehund er den mest populære jaktformen med hund. Rypejakt kalles bare jakta av innbitte rypejegere. Det er liksom ikke andre dyr som teller. Rypejakt med stående fuglehund er den mest populære jaktformen. Årlig skytes over en halv million ryper og 25% til 30% av disse felles i Finnmark. Rypejakt kan du også lykkes godt med uten hund hvis du er god til å skyte med hagle og er kjent i terrenget. Lokalkunnskap og artskunnskap er så viktig under rypejakt at du vil oppleve at en som går uten hund, men er kjent både med terrenget og rypa, vil ha større fangst enn en med en god hund og som ikke er kjent. 
Vinterjakt på rype er en omdiskutert jakform. En fin vintersyssel hvor det skytes voksne og utvokste ryper er det i alle fall. Fangst av vilt med felle er en spennende og noen ganger effektiv jaktform. Ofte er arter som mink, mår og rev vanskelige å jakte med våpen, men kan effektivt fanges med felle. Det finnes gode bøker og en forening som driver opplysningsvirksomhet omkring fellefangst. Den heter Norsk Fangstmanns Forening og holder til i NordTrøndelag. For å drive fangst må du være over 16 år. For villmink, rype, kråkefugler, og måker kan du drive fangst fra 14 års alderen dersom du har dine foresattes tillatelse. Slagfeller skal ha så kraftige slag, at det er sikret at viltet blir drept momentant.
 Fellefangst av rovdyr er det mest effektive virkemiddelet for å øke bestanden av annet jaktbart vilt. Slagfelle til bever og bisamrotte skal plasseres i vann. I en del fylker og kommuner er det tillatt å drive snarefangst etter rype. Hvis du vil drive slik fangst, skal du melde fra til Viltnemnda minst ti dager før fangsten starter, og snarene skal kontrolleres minst hver annen dag. Snarefangst er ikke så vanskelig bare du lærer deg de rette triksene. Det finnes flere trykksaker om snarefangst av rype som selges gjennom Norsk Fangstmanns Forening. 
Elgjakt foregår nesten uten unntak organisert som jaktlag. En fin måte å bli kjent med andre med samme interesse. For mange elgjegere er den sosiale rammen minst like viktig som selve jakten. Under storviltjakta høstes det store mengder kjøtt, og det er ikke uten grunn at noen bønder kaller elgjakta for elgonna.
For å jakte rein, elg og hjort kommer det ytterligere avgifter som fellingsavgift og grunnavgift. Du må også avlegge skyteprøve. Under denne prøven skal du med jaktammunisjon skyte på en dyrefigur hvor treffområdet ikke er synlig for skytteren. Du skal skyte fem skudd i denne figuren og treffe med alle innenfor et sirkelformet treffområde med en diameter på 30 centimeter. For jakt på elg, hjort og rådyr er det et krav at jegerne skal disponere godkjent ettersøkshund.
Denne hunden skal ha bestått en offentlig prøve, hvor hunden skal kunne følge et 600 meter langt og 12 timer gammelt blodspor.
Seljakt på fjordisen etter ringsel er en nordnorsk jakform som langt flere burde prøve. Den største utfordringen med villreinjakta er å finne reinflokken i de store fjellområdene. Selve jaktmomentet er å komme ubemerket inn på dyrene. Avstanden bør være mindre enn 150 meter før du løser skudd. Nærm deg alltid dyra i motvind. Reinen har særdeles godt utviklet luktesans, men den ser også bevegelse bedre enn de andre hjortedyra. I terrenget skal du snike deg frem slik at du ikke kommer i silhuett eller profil mot himmelen. Bruk all tilgjengelig dekning. Prøv med en omgående bevegelse og kom foran flokken dersom dyrene er på vandring. Skyt ikke mot dyr i bevegelse eller dyr i flokk. Avstandsbedømmelse i fjellet er vanskelig, og fra en liggende posisjon krever det sin mann. Når du har skutt, bør du skritte opp avstanden, så får du etter hvert erfaring. Det er ofte mange jegere i terrenget samtidig. Tenk på hvor prosjektilet vil lande hvis du skyter bom. Som regel slår kula gjennom dyret og hvis det er andre dyr bak, vil disse ofte få alvorlige skader. Hvis det er andre jegere som prøver å krype innpå din flokk, så vis konduite og alminnelig høflighet selv om du er langt til fjells. Hjorten er i framgang over store deler av landet. Den har ikke samme utbredelsen som rådyr og elg, men er allikevel i stadig ekspansjon. Hjorten er det mest forsiktige hjortedyret og fellingsprosenten er lav. Hjorten trives i områder som er lite tilgjengelige og hjortejegeren trenger ofte god kondisjon for å orke å klatre i bratte bergskrenter. I begynnelsen av vårt århundre fantes det knapt rådyr i Norge.
I dag er rådyret blant våre tallrikeste hjortedyr og finnes som elgen, over hele landet. Rådyrjakten er krevende, og det felles bare en liten del av kvoten. Rådyrjakt drives mest som posteringsjakt og smygjakt langs jordekanter og åpne områder. Det kan også brukes drivende hunder som følger rådyrsporet opptil flere timer. Det er tillatt å bruke hunder med boghøyde som ikke overstiger 41 centimeter og kun av rasene drever, dachshund, beagle og basset. Det er også tillatt å jakte med støtende hund uten begrensing i høyde eller rase. En støtende hund jager rådyrene i rasende fart i maksimalt ti minutter før den kommer tilbake. Jakt handler om å kjenne viltet, naturen og terrenget. Kan du lese spor og sportegn, er du langt hjulpet. Å være god skytter hjelper deg ikke før du har viltet i rett posisjon. Lykkes du ikke med å oppsøke viltet og få det i riktig situasjon og posisjon, lykkes du ikke som jeger hverken med kamera eller gevær.
 Tiuren har store spor som du ikke kan forveksle med andre fugler. Det er kun de største rovfuglene som har like store avtrykk, men da er også klørne med i avtrykket. Orrfuglen går ofte med bena nesten sammen. Kråka har mindre og smalere spor enn orrfuglen. Haren kaster bakbena foran seg når den hopper. Revesporet er mye likt hundesporet, men er mer dråpeformet. Trampeputen er mindre og sitter ikke så tett sammen. Trekker du en linje mellom yttertærnes forkant, vil den ligge bak eller knapt berøre de to midterste tåputene. Ekornet har sporstilling som minner litt om harens. Det går som regel mellom to trær. Minken trår langt dypere i snøen enn måren og du ser tydelig avtrykk etter trampepute og klør. Minken er normalt knyttet til vann, men kan vandre overalt. Minken er en fremmed art i vår natur som gjør stort innhugg i fiske- og småviltbestanden der det er mye av den. Måren, skogens skygge, har enorme labber i forhold til størrelsen. Det gjør at den bærer bedre på løs snø enn noe annet dyr. Måren forflytter seg i jumpende galopp, og de parvise sporene som settes med jevnt mellomrom er ikke til å ta feil av på snøføre. Oteren er sjelden i innlandet. Den er vanlig langs kysten fra Trøndelag og nordover. Oteren liker å leke i snøen. Den sklir gjerne på buken ned
svaberg og ut i vannet. Du ser tydelig slepespor etter halen i snøen. Beveren har små framlabber og store bakben. Du ser alltid slepespor av halen, og den er aldri langt fra åpent vann. Avtrykket av bakfoten minner litt om harens. Gaupas spor er runde, og du ser som regel ikke klørne. Det likner et kjempestort kattespor. Om vinteren vil du bli forbløffet over hvor lite den synker ned i snøen og over den lange skrittlengden. Gaupa beveger seg i kronglete og utilgjengelig terreng med en imponerende letthet. Høye skrenter, balansering på nedfalne trær, eller klatring i trær skjer med den største naturlighet. Bjørnen er sålegjenger som mennesket. Sporet viser fem tær med tydelige avtrykk av klørne. Den beveger seg mest i vanlig gange med bred beinføring. Sporet ser ut som en bred og kort menneskefot; den er like lang men betydelig bredere. Bjørnen velter stubber og graver opp maurtuer på jakt etter insekter. Ekskrementene ligger i store ruker og er gjerne så store at du vanskelig kan ta feil. Bjørnen spiser det den kommer over. Jerven er sålegjenger som bjørnen og sporene kan ligne hverandre. Imidlertid er de mye mindre. Jerven jumper eller galopperer mye, og da ser du tre spor etter hverandre som flytter seg sidelengs i ferdselsretningen. Jerven spiser for det meste rein. Den foretrekker selvdøde eller syke dyr, når det finnes. Ulven er lett å forveksle med store hunder, og hverken spor eller utseende har særtrekk som gjør at du uten videre kan si at det er en ulv. Ulven er tung og synker dypt i snøen. Den lever av det den kommer over, men er ikke farlig for mennesker. I Skandinavia finnes ganske få dyr. Ulven er vår mest truede dyreart. Elgen setter spor som er så store at det vanskelig kan forveksles. Reinen har et meget karakteristisk spor. Klovene er nemlig halvmåneformede. Biklovene sitter lavt og setter avtrykk selv ved rolig gange. Hjortens spor er forholdsvis bredt og klovens ytterkant buer jevnt mot spissen. Framklovene er særlig sterkt buede, og sporet fra et stort dyr kan minne om en støvelhæl sett forfra. Rådyret kjennetegnes med den beskjedne størrelsen. Kloven er smal og spiss. Rådyrsporet kan lett forveksles med sauespor. Rådyrsporet er imidlertid spissere i tuppen.
 | 
