|
|
Dette kapitlet er en kortfattet orientering om klatring. Før du begynner å klatre bør du gå kurs, eller på annen måte få kyndig rettledning. Vertikal klatring kan du ikke lære på et papirark! Fordi de er derDet er noe vi lærer før vi kan gå. Hvem har ikke klatret i trær, i klatrestativ eller på bjelkene på låven. Når vi blir eldre virker det som om gleden ved å bruke kroppen, kjenne spenning og litt pirrende frykt forsvinner. — Fordi de er der! Klatrehjelmen har reddet liv og helse til svært mange klatrere. Det er ikke til å unngå at det løsner stener. Du kan også risikere å falle. Uten en god hjelm kan du lett få stygge skader. KlatringFor å drive med klatring trenger du bare to ting: En solid hjelm og et par gode sko. Hjelmen skal være godkjent av den internasjonale klatreorganisasjonen UIAA, og så rommelig at du får plass til en lue under, hvis været skulle bli surt. Støvlene er stive med en såle som gir feste på de minste framspring og som gir god støtte for foten. Til klippeakrobatikk brukes svasko, en slags turnsko som kun er egnet til å henge i loddrette fjellvegger med. Se, prøve, plassere, gåDen gyldne grunnregel for klatring: SE hvilke muligheter du har i fjellveggen. Tenk først på bena, tenk så på hvor du kan smyge frem hendene for å få godt tak. Se også etter hvor du kan fortsette etter dette grepet. PRØVE om fjellet og grepet er godt. Bank på fremspringet med hånden, dersom du får en hul dump lyd er stenen løs, og du bør se deg om etter en annen plassering for armer eller ben. PLASSERE foten slik at skosålen bærer deg. Ikke bruk skotuppen hvis det er et lite hjørne, men bruk innsiden av tåballen. Der er sålen stivere og bærer bedre. La fingrene og hånden få feste på framspringet eller i sprekken. Plasser den slik at det ikke gjør uutholdelig vondt når du belaster. GÅ rolig og kontrollert. La prosedyren bli en rytme, slik at du arbeider under konsentrasjon og hele tiden er maksimalt fokusert på oppgaven. SikringSå snart du er to kroppslengder over bakken, må du sikre deg for å unngå skader hvis du skulle falle. Når du klatrer, gjør du helt instinktivt hva du kan for å unngå å falle, men alle kan bli utsatt for illebefinnende, stensprang, løse stener eller plutselige væromslag. Uten tau og riktig bruk av sikringsmidler, kan du være ille ute, og i verste fall tar du klatrekameraten din med deg i fallet. Det tar tid og krever kyndig opplæring og erfaring å kunne legge en sikringskjede som holder og som du stoler på. Sikringskjeden er et system av sele, tau, karabiner, slynger og sikringsmidler som reduserer oppbremsingsrykket og lengden på et eventuelt fall, slik at du ikke skader deg. Sikringskjeden består av en klatresele som tauet er festet til. Tauet løper gjennom karabiner som er festet med slynger til kiler, muttere, friends, hexer, bolter, bonger og alt hva de forskjellige sakene heter, som legges i sprekker og riss i fjellet. Klatreselen er enten en sittesele eller helst en kroppssele. Sitteselen er festet rundt hoften og rundt låret. Den gir deg maksimal bevegelsesfrihet i overkroppen, men du kan ikke bruke den hvis du klatrer med ryggsekk. Det er stor sjanse for å tippe rundt og bli hengende med hodet ned, etter et fall i en sittesele, hvis du har på deg ryggsekk. Derfor er kroppsselen som også har et bånd rundt brystkassen sikrere. I kroppsselen fordeles fangrykket når du faller over en større del av kropp en, og etter fallet blir du hengende med hodet opp. Tauet er den viktigste og mest sårbare delen av klatreutrustningen. Det slites fort og må skiftes når det blir slitt. Klatrer du mye, bør tauet skiftes årlig. Klatrer du lite kan det holde i fire år. Et tau som ikke brukes, kasseres når det er seks år gammelt. Tauet er konstruert slik at det tøyer seg ved belastning. Uansett om du faller en meter eller det dobbelte av tauets lengde, vil fangrykkbelastningen aldri bli over 1.200 kg på kroppen din. Fangrykket overføres til kroppen gjennom selen. Rundt brystkassen tåler du et fangrykk på omlag 1.600 kg før du får skader. Tauet er 40 eller 45 meter langt og klatrerne binder seg inn i hver sin ende av tauet. Du kan klatre med ett eller to tau. Klatrer du med ett tau brukes 11 millimeter tykke tau. Brukes to tau er det ni millimeter tykkelse på hvert. To tau er sikrere dersom det er stor fare for stensprang. Skulle et stensprang kutte det ene tauet, har du fortsatt det andre tauet som kan sikre dere. Karabiner er skjøteleddet mellom de forskjellige delene av sikringskjeden og brukes mellom selen og slynger, tauet og slynger, og mellom slynger og sikringsmidler. Karabinen er utsatt for slag og brekkasje og må kontrolleres og skiftes ut jevnlig slik at de tåler like stor belastning som resten av sikringskjeden. Slynger er korte tauløkker i forskjellige lengder av ni millimeter tau eller bånd. De fungerer som skjøteledd mellom deg og sikringsmidlene eller mellom tau og sikringsmidler.
Mutteren med stålwire lurer du inn i fjellsprekker for å sikre deg når du klatrer. Sikringsmidler finnes i mange utførelser og konstruksjoner. Felles for dem er at de plasseres inne i sprekker og riss i fjellet, og riktig plassert må de tåle et fangrykk på minst 1.200 kg før de kommer ut igjen. KlatreteknikkFjellklatring fungerer lettest med taulag på to mann. Toeren lager seg en standplass og sikrer eneren som klatrer. Det betyr at han fester seg gjennom sitteselen til fjellet med slynger kiler, muttere eller andre typer sikringsmidler. Med en taubrems holder han alltid stramt tau til klatreren. Dersom klatreren faller, låser toeren tauet og klatreren sklir eller faller som regel bare noen få meter, inntil tauet strammes rundt en sikring som klatreren har satt inn. Hvor ofte klatreren setter inn sikringer i sprekker og ris er opp til klatrerens vurdering. Lar han det være en meter mellom hver sikring vil et fall medføre at han faller to meter. Er det to meter mellom hver sikring blir fallet fire meter. Når klatreren har klatret det meste av tauets lengde, lager han seg en standplass for å forankre seg til fjellet med sikringsmidler. Deretter frigjør toeren seg og klatrer etter. Toeren har eneren over seg som tar inn tau etter hvert som han klatrer, og skulle toeren miste kontakten med fjellveggen, blir fallet som regel bare på en halv til en hel meter. Toeren løsner sikringsmidlene som eneren har satt inn og tar disse med seg. Når toeren har klatret opp til eneren, blir eneren stående og sikre den videre klatringen for toeren. Slik hopper ener og toer bukk oppetter fjellveggen. Teknisk klatringBruker du sikringsmidlene aktivt for å komme opp bergveggen kalles det teknisk klatring. Det vil si at du fester sikringsmidler i sprekker og riss og drar deg opp etter sikringsmidlene i stedet for å bruke fingre og tær. Blant entusiastiske klatrere er teknisk klatring sett på som lite sportslig. ToppturerKrever ofte ikke så krevende klatring, men du ferdes gjerne på luftige steder. Dersom du snubler eller begynner å gli, kan du risikere å få stor fart som til slutt ender med bråstopp. Tauet brukes da som sikring selv om det ikke er så vanskelig i seg selv å ta seg frem. Enkelte partier kan være vertikal klatring, men som regel er det snakk om vandring med sikring. I tilfelle du skulle snuble, trå på en sten som glipper, eller gli på en snøfonn. Bestigning av mange av de høye fjellene i verden krever denne type klatring. KlippeakrobatikkDenne klatreformen har mest til felles med turn og avansert gymnastikk. Klippeakrobaten minner mye om en edderkopp. De får etterhvert en gjennomtrent, senete og lett kropp. Klippeakrobatene trener mye i små klatrefelt i bynære områder. Det mest kjente området er Kolsås utenfor Oslo. KlatreveggenHar du en ledig vegg nede i kjelleren, i gymsalen på skolen eller en egnet yttervegg, kan du kjøpe ferdige klatregrep som skrus eller boltes fast etter ønsket vanskelighetsgrad. Grepene kan du også lage selv av en hard tresort eller støpe av et egnet plastmateriale. Grepene skrus på veggen, slik at du kan klatre oppover og bortover i en rekke kombinasjoner. Det er både spennende og utfordrende å boltre seg på en slik vegg. Ideelt for fritidshjem, fritidsklubber, skoler eller hjemme, en fin trening for hele kroppen. Grepene bør ikke monteres høyere enn at du maksimalt kan komme to til tre meter opp. Vil du bygge en høyere vegg, er sikring påkrevet.
Isklatring er en annen måte å oppleve elementene på. Med samme teknikk som under klippeklatring hakker du deg opp nesten loddrette isvegger. En fantastisk måte å oppleve naturen på. IsklatringOm vintrene på slutten av syttitallet kom det noen orginale engelskmenn til Norge De klatret i frosne, nærmest loddrette sig og fosser. Siden den gang har interessen for denne form for friluftsliv smittet. Det er nå mange hundre nordmenn som blåser en lang marsj i tippekamp og VM på ski, for å klatre opp lange, asurblå, loddrette isslott.Disse store ismassene som har mellom 60º og 90º helning, blir over en kilometer lange. De klatres med samme teknikk som under fjellklatring. I stedet for å sikre i sprekker og riss skrus hule koniske isskruer i isen. På bena har du stegjern med omlag fem centimeter lange isbrodder. I hver hånd har du en isøks som du hogger i isen og forflytter deg oppover veggen med. Isklatring gir en nesten uvirkelig naturopplevelse. Akkurat som dykking, fallskjermhopping, fjellvandring og havkajakk padling er forskjellige måter å oppleve elementene på, er også isklatring en ny dimensjon. Isen er et slags fantasiprodukt i et seigt blått materiale, som du kan klatre i med lange sylskarpe brodder. Følelsen er helt spesiell. Bare prøv! Rapellåtteren bremser tauet under rapell. RapellNår du er kommet opp kan det ofte være like bratt å komme ned igjen. Da er utfordring eller rapell løsningen. Ved å legge tauet dobbelt rundt en stor sten, rundt ett tre eller gjennom et sikringsmiddel, kan du fire deg ned tauet og etterpå få med deg tauet.
| Gi noen kroner slik at de kan bli enda bedre
ISBN nummer: Bestill boka fra |
| |||||||
