|
Sportsfiske i ferskvann og i sjøen. Noen grunnleggende tips for bedre
fisketurer og større fiskelykke
[ Starts ] [ Opp ] [ Hundekjøring ] [ Fisketuren ] [ Fjellklatring ] [ Foring av hund ] [ Fotturen ] [ Gjennom skogen ] [ Jegerliv ] [ Kløvhunden ] [ Med barn på tur ] [ Naturfotografering ] [ Over fjellet ] [ Over breen ] [ Over elva ] [ Over isen ] [ Padleturen ] [ På hytta ] [ Ski og utstyr ] [ Skituren ] [ Sykkelturen ] 
Fiske etter sei ved Grense Jakobselv. Du kan klare deg med noen få meter fiskesene og et par markkroker. Fiskestang, dupp og agn ordner du på stedet. Det smaker herlig med fersk mat etter noen dager med posemat, for ikke å snakke om spenningen med å fiske. Drar du på fisketur kan du gjerne ta med deg mer avansert utstyr, men husk at utstyrsprodusentene prøver å tjene mest mulig og de gjør sitt beste for å overbevise deg om at du må ha masse utstyr — som du jo egentlig ikke trenger. Vær også på vakt mot billig utstyr som ikke holder mål. Kjøp fiskeutstyr av anerkjente merker og tenk gjennom hva du egentlig trenger. Det er på markedet en mengde forskjellig sammenleggbart og teleskopisk miniutstyr, så du kan ta med avansert flue og kasteslukutstyr, uten å måtte bære hverken stort eller tungt. Det er mange meninger om hvordan sportsfiske skal bedrives. Du kan snakke med erfarne fiskere, lese bøker og blader, men den beste opplæringen får du på egenhånd med stang og snøre, eller under praktisk fiske sammen med en erfaren sportsfisker.
 Laks fra Neidenelva. Fluefiske anses av mange som den edleste, mest kunstneriske og sportsligste formen for sportsfiske. Ved første øyekast ser det både vanskelig og krevende ut. La deg ikke dupere av den uforståelig fagterminologien, og den forfengelige utstyrspraten som en del entusiaster omgir seg med. Med litt kyndig veiledning er det ingen heksekunst å fiske med flue, bare spennende. For å få resultater, må du velge hensiktsmessig utstyr tilpasset hverandre. Du trenger fluestang, snelle, fluesnøre, bakline og fortom, foruten fluer. Vi skiller mellom tørr- og våt fluefiske. Tørrflua og tørrfluesnøret ligger og flyter oppå vannets overflatespenning, mens våtflua og våtfluesnøret holder seg under vann.
Det viktigste med utstyret er at det er samstemt. Å kaste med flue krever et finstilt samarbeid mellom stang og snøre. Flua og fortommen har så liten egenvekt at det ikke har noen betydning for kastet. I fluefiske kaster du ut flua ved hjelp av snørets balansepunkt og vekt. For å lette arbeidet med å gjøre et harmonisk utstyrsvalg er det laget et system delt inn i 12 vektklasser basert på vekten av de 9,15 første meterene av fluesnøret. Systemet kalles AFTM klassifisering — American Fishing Tackle Manufacturers Association — og er til nytte når du skal velge fluesnøre og stang som kan fungere sammen. Til vanlig innlandsfiske er vektklasse syv et godt utgangspunkt. Denne vektklassen er anvendelig under vekslende forhold i ulike typer vann og vassdrag.
Stanga kan være laget av glassfiber, splittkeinlaminert bambus, eller kullfiber. Fluesnellen må være lett og solid og ha plass til både snøre og bakline, og gjerne forsynt med brems for kjøring av stor fisk. Fluelina finnes i hovedtypene flytende og synkende liner, og i en rekke undertyper avhengig av hvordan de er konstruert. Mellom fluesnøret og flua er det en fortom av sene. Sena er avtrappet slik at den er tykkest ved fluesnøret og tynnest ved flua. Flua kan dermed bevege seg naturlig i vannet, samtidig som den er så stiv at fortommen retter seg ut og legger flua naturlig ned under kastet. Fortommen er vanligvis mellom 2½ og fem meter lang. 
Harr fra Grensefoss i Pasvik. Fluene deles inn i forskjellige typer. Tørrflua er laget av lette materialer slik at den skal holde seg flytende på vannskorpa, mens våtflua er tyngre og
skal etterligne svømmende insekter. Streamer er store lange fluer som etterligner småfisk. Nymfer etterligner utviklingstadiene hos døgnflua, mens de store fargeglade laksefluene skal provosere laksen til å bite. Fluefiskets hemmelighet ligger i å kunne imitere fiskens naturlige føde og presentere denne på riktig måte. Et godt råd er derfor å undersøke hva fisken har i magen, og å bruke en flue som ligner mest mulig på det den nylig har spist. Meitefiske er sportsfiske der fisken lokkes til å ta naturlig agn, ofte ting som inngår i dens vanlige næring. Hvem kjenner ikke guttepjokken som satt på bryggekanten med markboks og bambusstang.
På kontinentet er meitefiske utviklet til en fiskeform som kan sammenlignes med fluefiske både spenningsmessig og sportslig.
Meitefiske kan være alt fra noen meter fiskesene festet i toppen av en nyhogd bjørkekjepp, til seks meter lange kullfiberstenger med aluminiumsnelle og usynlig fiskesene på en tiendedels millimeter. Velg utstyr som du liker og som passer til det fisket som du ønsker å drive. Til meitefiske er utstyrsjungelen på ingen måte mindre enn hos de andre fiskeformene, så la deg ikke smitte av utstyrsfeberen.
Til meitefiske brukes gjerne bambusstenger, teleskopiske og delbare stenger av glassfiber eller karbonfiber. Det brukes oftest dupp. Duppen holder agnet på riktig dybde og varsler når fisken biter. Utvalget av dupp, søkk og kroker er eventyrlig.
Til meitefiske behøver du strengt tatt ikke snelle. En åpen eller lukket haspelsnelle er allikevel fin å ha slik at du kan kaste agnet et stykke ut, og bruke utstyret til slukfiske eller fluefiske med kastedupp, hvis det skulle passe seg. En haspelsnelle, eller lukket snelle, passer godt på teleskopiske stenger med tynne sener, men dersom du skal ut i havet for å drive agnfiske eller lure storgjedda, trenger du kraftigere redskap. Da er gjerne multiplikatorsnella et godt valg. Meitemark finner du i næringsrik kjølig moldjord. Gjødselhauger og brenneslekratt bak fjøs og utedasser er fine markplasser. Du kan også kjøpe eller avle frem fluelarver i gammel fisk eller kjøtt. I skogen finner du larver i råtne stubber og under barken på tørre trær. På setervoller kan du finne mark under stener på varme dager. Oppbevar marken kjølig og mørkt i fuktig avispapir eller i molda de kommer fra. Marken agner du ved å tre en eller flere på kroken. Ikke tre marken på langs, da får den ikke sprelle og lokke fiskens appetitt med sine bevegelser. Det er tillatt å fiske med levende insekter, men ikke med levende fisk.
Meitefiske foregår gjerne like over bunnen. For å holde agnet på rett sted brukes gjerne en dupp. Duppen signaliserer også når fisken biter.
For å få agnet på rett plass starter du med å feste et blylodd på kroken og lodde dybden slik at du kan justere duppen til riktig posisjon. Deretter fester du agnet og fisket kan begynne.
Får du ikke fisk, kan du prøve å flytte deg litt, prøve en annen type agn eller fiske høyere opp i vannet.
Duppen er viktigere enn de fleste fiskere er klar over. Store dupper nærmest står og hopper i sjøen, og gir små rykk som advarer fisken når den prøvesmaker på agnet. Duppen skal altså være så stor at den holder søkke og agn opp, men så fint justert at fisken ikke merker noen motstand fra duppen når den suger i seg agnet.
Meitekroken må være skarp og nykvesset. Det finnes mange kroktyper å velge mellom. Du kan få enkle, doble og tredelte kroker med kort og lang stamme, med rett eller skjev krokspiss og med eller uten mothaker på stammen. Det er ofte like mange meninger om kroker som det er fiskere, så lag deg et utvalg som du mener fungerer bra for din måte å fiske på. Dersom du merker at fisken bare stjeler agnet ditt uten å bite skikkelig, kan det være fordi du bruker for stor krok eller dupp med for stor oppdrift. Kasteslukfiske, er lett å lære og krever ikke så mye øvelse som fluefiske.
Stanga er gjerne kortere enn både flue- og meitestanga og har spenn for å kaste langt. Det er stanga som skal kaste sluken. Lær deg å bruke underarm og håndledd slik at du får til den siste snerten som gir sluken ekstra fart og rekkevidde.
Når fisken er kroket, kjøres den til den trøtner og du kan sveive den inn mens den ligger utmattet på siden. Bruk håv for å få fisken på land. Å forsøke å løfte fisken fra vannet og opp i båten eller på land etter sluken, ender ofte med at fisken spreller seg løs og forsvinner. Storfisk berger du lettest med klepp.
I dag er glassfiber og karbonfiber enerådende som materiale i kasteslukstenger. Vi skiller mellom en- og tohåndstenger. Til sjøfiske, laksefiske, gjedde- og ørretfiske, brukes gjerne tohåndstenger. Enhånds og tohåndstenger er konstruert likt, men tohåndstengene er beregnet på tyngre slukvekter. Det skilles også mellom stenger med toppaksjon og helaksjon. Det henspeiler seg på hvordan stanga bøyer seg ved belastning. En stang med toppaksjon bøyer seg mer i toppen enn i resten av lengden, mens helaksjon gjør at stanga bøyer seg jevnt i hele sin lengde. Fisker du langs strender og elvebredder med trær og kratt, er stang med toppaksjon å foretrekke fordi du kan kaste langt uten at stanga behøver å ta sats bak deg. Det er tilstrekkelig med en rask vipp med håndleddet for å få sluken et godt stykke ut.
Stangtyper deles også inn etter hvilken snelletype du bruker. Til multiplikatorsneller brukes stenger med nedsenket snellefeste der den første stangringen er ganske liten. Til haspelsneller brukes rett stangfeste og den første stangringen har stor åpning. Kasteslukstengene leveres todelte, tredelte og teleskopiske. Til turer hvor fiske ikke er hovedbeskjeftigelsen, er teleskopstanga et godt valg. Den tar liten plass og er rask å gjøre klar, med få løse deler. De fleste stenger er praktisk talt vedlikeholdsfrie, men vær nøye med å reparere rifter og småkutt etter hvert som de oppstår. Under store belastninger kan stangen nemlig brekke, etter små rifter og riper. Bruk gjerne et tokomponent lim beregnet på stangreparasjoner. Skift ut stangringene om de bli skadde, hvis de får grader eller kutt innvendig. Til kasteslukfiske brukes samme type snelle som til meitefiske, enten multiplikatorsnella, åpen- eller lukket haspelsnelle. Snellen har brems som bremser fiskens forsøk på å komme unna når den oppdager at den sitter fast i sluken. Bremsen justeres etter bruddstyrken på sena og hvor hardt du tar sjansen på å belaste fisken, uten at sluken rykkes ut av fiskekjeften. Mest brukt er haspelsnella. Med den er det lett å kaste langt selv for uøvde. Multiplikatorsnella er dyrere enn haspelsnella, men er populær til fiske hvor det kreves kraftig utstyr. De lukkede snellene blir presentert som de rimeligste, er enkle å bruke og fungerer bedre enn haspelsnella i vind. Om du kjøper snelle av et anerkjent fabrikat, merker du liten forskjell på yteevnen. Det er mest et spørsmål om smak og behag. Stadig større del av sportsfisket foregår med kunstige lokkemidler. Det finnes et utall av fantasifulle sluktyper. Spinnere, skjeer, wobblere, devonsluk og kastepilker. Hva du bruker og hva du trenger er mye en smakssak.
Skjesluken er trolig den eldste sluktypen. Romerne brukte allerede 300 år før Kristus skjesluk laget av skallet på østers. I Norden var skjesluk i bruk på 1700 tallet. Navnet skyldes at formen ligner på en skje. Dessuten var de første skjeslukene skjeer som man hadde saget skaftet av på og montert krok og snøre på. Dagens skjesluker stanses ut av stål, messing, kopper eller sølv og kan ha alle slag former, mønster og farger. Skjesluken leveres i lengder og vekter fra noen få centimeter og gram, til store suppeauser på over 20 centimeter. En sluk av tynt materiale beveger seg raskere og mer livlig enn de av tykt. En tykkere skje er tyngre materiale, kan kastes lengere og synker raskere. Generelt sett beveger en tynn, lett og rett skje seg livligst i vann, også ved lave hastigheter. De letteste skjeene er vanskelige å kaste og egner seg best for trolling og dorging. Eksperimenter med innsveivingshastigheten. Noen skjeer fungerer best ved lav hastighet, andre ikke. Den vanligste feilen er å gi sluken for stor fart. Spinneren hevder franskmennene at de har oppfunnet. Den har vært brukt siden midten av 1800 tallet. Spinneren er den vanligste sluktypen og kan brukes til nær sagt alle fisketyper. Spinneren består av en kropp med bladfeste og blad. Når spinneren sveives inn, roterer bladet rundt kroppen og skaper lyd og bevegelse som lokker fisken. Form og farge på spinneren varier. Ofte blir spinneren kombinert med en lokkefisk i gummi. Til laksefiske brukes spinner foran en agnfisk. Wobbler er en etterlikning av småfisk i plast eller tre. På undersiden og bak på wobbleren er det festet kroker. Noen wobblere er flytende, andre er synkende. I snuten er det en plate som bestemmer hvor dypt wobbleren skal gå. Ofte er denne platen justerbar slik at du kan bestemme hvor dypt wobbleren skal fiske. Som regel går wobbleren dypere jo raskere du sveiver inn.
Ikke nok med at wobbleren skal se ut som en småfisk, det er også om å gjøre å få den til å bevege seg riktig. Prøv deg frem med innsveivingshastigheten til du finner den farten som gir wobbleren de riktig bevegelsene, og som får fisken til å bite.
Kastepilken har befestet seg godt til fiske både i ferskvann og i sjøen. De er gjerne utviklet fra balansepilker eller torskepilker som brukes til fiske i sjøen. Kastepilkene kan brukes til isfiske, pilking fra båt eller til kasteslukfiske. De er gjerne blanke, men kan også være malt som en fisk. Akkurat som Wobbleren kan de ha en form som gjør at de fisker dypere jo raskere du sveiver inn. Kastepilkene er spesielt godt egnet til fiske i kraftig vind og når du må kaste langt. Den mest kjente kastepilken er stingsilda. 
Gjedde fra Vaggetem i Pasvik. Devonsluken ble utviklet for mange hundre år siden i grevskapet Devon i SørvestEngland. Denne sluktypen er ikke så vanlig og brukes mest til fiske etter stor ørret og laks. Fiskerne som fisker etter ørret på over 10 kilo i Mjøsa, har spesielt stor forkjærlighet for Devonsluk. Den består gjerne av en metallhylse med form som en småfisk. Foran på hylsa er det to propeller som får sluken til å rotere. På siden har devonsluken som regel to spor for kroker, i tillegg til de to kroksettene som sitter bak på sluken. Når fisken biter, frigjøres hylsa fra kroksettet og glir et stykke opp på lina slik at fisken bare får kroksettet å slåss med. Under kasteslukfiske med devonsluk bør du jevnlig kontrollere at krokene på siden av sluken sitter riktig, for at den skal oppføre seg naturlig i vannet. 
Ørret fra Jordanfoss i Pasvik. Trolling kalles gjerne for dorging, dregging eller singling. Trolling innebærer å trekke en eller flere sluker etter en båt som sakte beveger seg fremover. Vi har bilder fra 1500 tallet som viser dorging etter gjedde. Dorging drives både i sjøen, på elver og alle typer innsjøer etter laks, ørret abbor, gjedde, gjørs og mange slags saltvannsfisker. Det brukes gjerne små båter som du ror eller som har en liten motor. For å lykkes med trolling, bør du ha en del kunnskap både om fisken og fiskeforholdene på stedet.
Det brukes gjerne to eller tre stenger. Stengene er ofte litt stive tohånds kasteslukstenger. Hensikten med stangen er å dempe det første kraftige rykket når fisken biter og sørge for god kroking. De fleste typer stenger kan derfor brukes, bare de er tilstrekkelig stive.
Til trolling kan alle snelletyper brukes. Hvis du ikke vil kjøre fisken for hånd, bør snella ha en eller annen form for slurebrems. De fleste fortrekker å bruke litt stivt kasteslukutstyr til trolling og kjører fisken på vanlig måte. Det benyttes gjerne en noe tykkere sene enn til kasteslukfiske.
Trolling skiller seg ellers lite fra kasteslukfiske. De samme slukene brukes og du kan også ha glede av de aller letteste skjeene og wobblerne som ikke er mulig å kaste. Legg vekt på utstyr som gjør det mulig å fiske på forskjellige dyp. Det finnes egne dyprigger som festes til snøret et stykke foran sluken. Når fisken biter frigjøres snøret fra dypriggen og blir hengende i en egen line opp til båten, mens du kjører fisken på vanlig måte.
Ekkolodd og elektriske motorer er også vanlige til avansert trolling. På et ekkolodd med fargeskjerm kan du se hva slags bunn du har under deg og ikke minst, — du kan se fisken. Et ekkolodd er en stor investering, men for den som virkelig er bitt av basillen, kan det være pengene verdt. Den elektriske motoren gjør at båten tar seg fram uten annen lyd, enn en svak surring. Dette er en fordel under fiske etter vare fiskearter på grunt vann. Isfiske er uhyre populært. En av årsakene til det, kan være den enkle tilgangen til vann og tjern som om sommeren fordrer båt og lange anmarsjen i tungt terreng. Det er trivelig å sitte på den kjøkkengulvflate isen i påske- og vårsolen og lure den ene abboren eller røya etter den andre. Sportsfiske under isen har mange variasjoner. Alt fra det russiske Mormyshkafisket med ørsmå knappenålstore pilker, til mer meiteaktig pilkefiske og kunstnerlige danseoppvisninger med balansepilk. Et isbor til å få hull i isen med, en isøse til å øse vekk snøslaps, en pilkestikke med sene og snelle, samt noen pilker. Ta med deg godt med klær, og gjerne en ryggsekkstol til å sitte på. Termos med varmt drikke hører med. Ikke noe er så utrivelig som å sitte å fryse mens du fisker. Ispigger og tau til komme deg opp igjen, og til å hjelpe andre som er gått gjennom isen, hører naturligvis med.
Pilketeknikken er enkel å lære. Senk pilken ned til bunnen. Sveiv inn litt sene slik at pilken akkurat berører bunnen når du senker stikka ned til isen. Gjør noen korte napp, slik at fisken blir oppmerksom på maten. Mellom rykkene holder du pilkestikka i ro, slik at fisken får sjansen til å svømme fram og bite. Biter ikke fisken, kan du prøve med en annen pilk, fiske høyere i vannet, eller borre et nytt hull og gjøre et nytt forsøk. Rykkpilken som dominerte for noen år siden, er nå nesten borte. Den lokket fisken nær pilken, pilken gjorde et rykk og dermed ble fisken kroket.
Vanlige pilker skal simulere små fisk som er skadd, eller bare vekke fiskens interesse. Kroken er festet under pilken og gjerne agnet med maggots — fluelarve, mark, eller andre insekter.
Balansepilken er mer krevende å bruke. Den simulerer en skadd fisk som svømmer og skjener til siden. Du tar gjerne litt større fisk på balansepilk enn på andre typer, men det er ofte vanskeligere å berge fisk med denne redskapen.
Det Russiske Mormyshka fisket er lite utbredt, men er effektivt i grunne områder. Pilken kan sammenlignes med ørsmå balansepilker som er laget ved at en dråpe bly er festet til en ørliten krok. Mormyshkaen agnes som en vanlig pilk. Det brukes gjerne tynn sene, og de bittesmå pilkene kan det være vanskelig å fiske med på dypt vann. Sjøen har mye spennende å tilby en ihuga sportsfisker. Garnfiske og mataukfiske er underlagt stramme reguleringer i sjøen, så sportsfiske er å anbefale. Sjøfisken fyller gjerne raskere opp fiskeveska enn ferskvannsfisken. Både fordi fisken er større og fordi det er mer av den.
Ordne deg gjerne med en lokalkjent fisker med båt som tar deg med ut til en fiskeplass. Til sjøfiske brukes kraftig redskap. Pass på at alt utstyret er sjøvannsbestandig. Når du kommer hjem gjør du klokt i å skylle stenger, sneller, sene og kroker i rennende ferskvann. Da holder utstyret adskillig lengre.
Både fra båt og fra den uberegnelige sjøisen kan du pilke. Torsk er ofte den vanligste fangsten, men både sei og andre fiskearter kan la seg lure. Det brukes en tung pilk i bunnen og en rekke gummimarker i gilde farger som opphengere oppover lina.
Makrelldorging hører til skjærgårdssommeren på Sørlandet, men også lyr og sei lar seg friste over evne. Ofte brukes et tungt dråpeformet søkke i enden og en rekke opphengere i form av gummimark, selvlysende gummireker og lette sluker oppover lina. Fiskedybden regulerer du både med å slippe ut mer sene og med farten på båten.
Slukfiske med en solid tohåndstang fra såpeglatte svaberg mens tungsjøen bryter, er en flott opplevelse. Husk flytevest og en lang klepp. Når storfisken biter, skal du vokte deg så du ikke blir sjøsatt i stedet for at det er fisken som landes. Knuten er alltid det svake punktet. Er det ikke andre skader på sena, er det i knuten at det ryker. Lær deg noen få gode knuter som du husker og som du kan binde riktig hver gang. Velg knuter som svekker tauet minst mulig. I katalogen til fiskeseneprodusenten viser ofte produsenten hvilke knuter de anbefaler. Blodknuten til å skjøte snører med og dobbel slukknute skulle berge deg langt. Den enkleste å lære og sikreste å bruke er dobbel slukknute. Den kan du bruke til alt. Om du binder knuten på tørt snøre, skal den fuktes før du strammer den godt til. Med denne fremgangsmåten reduseres senas bruddstyrke med bare 10%. Uten fuktighet kan bruddstyrken reduseres med 40%. Kjøp sene av god
kvalitet. På dårlige sener reduserer knuten snørets bruddstyrke med 40%. Oppbevar sena slik at den får tørke.
En sene som er oppbevart fuktig har 25% lavere bruddstyrke en ellers. Lave temperaturer virker også inn på bruddstyrken. Til isfiske selges spesielle sener beregnet på lave temeperaturer. Slik sene kan med fordel også brukes på kalde fjellvann hele sommeren. Ved temperaturer på omkring 0o er bruddstyrken på vanlig sene redusert til det halve. Fiskesena forringes både ved bruk og ved aldring. Særlig er den ømfintlig for sollys som i løpet av få dager eller uker gjør sena matt, stiv og sprø. Om du setter fast en sluk og trekker i sena for å få løs kroken inntil sena ryker, har du redusert bruddstyrken med opp til 20%. Små hakk og grader i spolen på snella, eller i stangringene sliter også på snøret. Snøret er ingen stor investering, så det er klokt å bytte snøre en gang om året. Du vet jo aldri når den virkelig store fisken biter.
Gjedda har et imponerende kjeftament som filer av fiskesena på kort tid. Til gjeddefiske bruker vi derfor en 15 til 25 centimeter lang fortom av ståltråd, eller med plastovertrekk på wiren. Kontroller fortommen før du begynner å bruke den. Det skal være en svirvel i begge ender for å unngå tvinn på snøret. Fortommen skal være uten rust, krøll eller knekk. Ellers kan fortommen lett bli det svake punktet i utrustningen. - Fisk ikke uten tillatelse, fisketrygd og fiskekort. Har du råd og tid til å dra på fisketur, behøver du vel ikke å gjøre deg til kjeltring?
.
- Ta kontakt med lokalbefolkningen og sett deg inn i de lokale bestemmelsene og forordningene som bestemmer hvordan du skal fiske. Det finnes mange snodige bestemmelser rundt om i landet, og for å være velkommen igjen, er det klokt å følge disse.
. - Gjør pinen kort for fisken. Stikk og bløgg den så snart som mulig. Da bedrer du også kvaliteten på fiskekjøttet.
. - Fisk ikke mer enn du har bruk for.
. - Bruk ikke annen redskap enn det som er tillatt.
. - Det er forbudt å stenge elveos og steder hvor fisken må gå for å gyte.
. - Tenk deg om så du ikke sprer fiskesykdommer.
. - Vis hensyn og fiskekultur.
Som alt annet friluftsutstyr kreves det også tid og omtanke. Når høstkveldene er blitt lange og mørke, er det trivelig å sette seg til å pusle med fiskeutstyret mens gode minner siger på. Fiskesena på snella bør skiftes årlig. Snella rengjøres for sand, smøres og justeres. Slitte deler skiftes og begynner bremsen å ta dårlig, er det som regel tilstrekkelig å skifte pakningen eller bremseskiven. Skader på stang eller stangringer er det viktig få utbedret. En rift inn i en stangring sliter hardt på sena. Poler vekk graden, dersom det er et større hakk bør den skiftes. Rengjør og kontroller at holkene er lette både å sette sammen og ta fra hverandre. Har du ikke vært nøye med å tørke flue- og slukboksen, er det kanskje alvorlig med rust på krokene. Skift dem nå. Tenk hvor bittert det vil være å miste storfisken på en rusten krok som brekker eller bøyes. Fluefiskesnøret trenger spesiell omtenksom behandling, hvis det skal holde flere sesonger. Kontroller også at alle krokene på slukene og fluene er skarpe. 
Sik fra Hestefoss i Pasvik.
Sportsfiskere flest fnyser foraktelig mot fiske med garn, ruser, oter og line, men faktum er at det fiskes alt for lite med slik redskap. Problemet i mange vassdrag er at det tas alt for lite fisk slik at vannene blir overbefolket av småfisk, som har liten verdi for sportsfiskere eller som middagsmat.
I de fleste områder er det plass til både sportsfiskere og mataukfiskere. Som regel er bestemmelsene slik at utenbygdsboende kan drive sportsfiske, mens lokalbefolkningen også kan bruke mataukredskap for å spe på husholdningen.
Samfunnsmessig og miljømessig er vill fisk langt å foretrekke fremfor industrielt oppfisket og oppdrettet fisk.
Villfisken som vi selv har skaffet til familiens husholdning, har ikke kostet samfunnet annet enn noe av din fritid, mens oppdrettsfisken koster dyrt i oppdrettsanlegg hvor mærene er laget av plast som utvinnes av olje. Denne fisken koster samfunnet og miljøet dyrt i form av mat til fisken, når den står i oppdrettet, ikke minst i kostbar medisinering som vi ikke kjenner langtidsvirkningene av.
Når vi på egenhånd henter maten fra naturens overskudd, sparer vi energi og ressurser som ellers ville blitt brukt til å bygge og drive fiskebåter eller oppdrettsanlegg. Naturen produserer som regel et betydelig overskudd av bær, sopp, spiselige planter, vilt og fisk. Når vi utnytter disse ressursene økologisk riktig, sparer vi energi og dermed miljøet rundt oss. Mange har ikke annet forhold til fisk enn Frionor- eller Finduspakkene i frysedisken på Samvirkelaget. Å følge matvarene fra de kommer opp av vannet til de ligger ferdige som fiskekaker på middagsbordet er en fin opplevelse, ikke minst for byfolk og den oppvoksende generasjon. Garn er den letteste mataukredskapen rent bruksmessig. Et garn eller to fyller lite i sekken. Hvis du har 50 til 100 meter tynn line eller sterk hyssing, kan du sette det tvers over små viker. Garnet må tømmes for fisk daglig. I varme perioder to ganger om dagen, hvis du vil ha fisk av god kvalitet. Vær klar over at det er straffbart å sperre elveos eller vassdrag med garn. Letteste måte å arbeide med garn på er fra båt. Hold garnet i garnpinnen. Fest den ene enden av garnet til en sten eller på land. Mens kameraten din ror setter du ut garnet. Pass på at garnet ikke blir stående stramt. Da fisker det dårlig.
Er du alene, eller skal sette garn i dårlig vær, kan du bruke en glatt kasse, stamp eller bøtte. Ta tak i flytelina og blylina oppe og nede på garnet i samme hånd og legg det i en stor kveil i bunnen av kassa. Vær nøye med at bly og flytelina ikke krysser hverandre, ellers blir garnet liggende som ei lurva på bunnen. På samme måte kan du ta opp garnet om været skulle ha blitt dårlig eller du er alene.
Maskestørrelsen må avpasses etter fiskestørrelse og de lokale bestemmelser.
I noen områder er det ikke tillatt med masker større enn et visst maksimumsmål, slik at de små tusenbrødrene skal beskattes og ikke storfisken. Andre områder har et minstemål på maskestørrelsen slik at ikke småfisken skal fiskes opp.
Garn laget av kunststoff er helt enerådende i dag. Vanligst er garn av monofilament, populært kalt senegarn ettersom de er laget av fiskesene. Senegarn leveres i en rekke farger. Bruker du riktig farge og tynn sene er disse garna praktisk talt usynlige for fisken. Til sjøfiske brukes garn med betydelig tykkere sene. Er du ute etter stor gjedde i ferskvann, kan du prøve med et laksegarn. Laksegarna er så sterke at storgjedda ikke klarer å slite seg gjennom slik den som regel gjør i vanlige garn.
Garnet må settes på riktig sted og dyp for å gi resultater. Prøv deg fram. Fisken søker føden på forskjellige steder til forskjellige årstider. Spør deg for hos erfarne fiskere, de har som regel sine plasser som gir gode resultater. Garnfiske under isen på vårparten er både effektivt og spennende. Har du først fått en line under isen er det lite arbeid.
Garn av syntetiske stoffer må oppbevares mørkt, tørt og kjølig. Et garn som henger i solveggen er ødelagt i løpet av et par uker. Sollyset gjør tråden sprø og svak. Når du er ferdig med å fiske skal garnet tørkes. Dersom det er skittent, bør det vaskes i sterkt såpevann. Når garnet er helt tørt kan du legge det i en tett plastsekk sammen med noen gamle aviser som kan suge til seg fuktighet. I løpet av sesongen blir det en del hull i et garn. Disse kan bøtes med bøtenål. Er det mange hull, er det raskere, enklere og billigere å klippe vekk bly- og flyteline og montere disse på en ny garnstreng. En garnstreng koster ikke så mange kroner. Ferskvannsgarn leveres vanligvis i halvannen og 1.8 meters høyde og i 25 og 30 meters lengde. Kjøp garn på halvannen meter til du blir vant med denne fiskeformen. Det krever litt trening å sette ut, ta ut fisk og løse opp floker i maskene etter fisken. Ruser er effektivt både i sjøen og i ferskvann. Det finnes mange typer.
De største kan brukes for nesten all slags fisk, mens de mindre typene av hønsenetting fanger for det meste bare abbor og smågjedde. Rusene er store og tunge i forhold til garnet, men de fanger fisken uten å skade den og du behøver ikke å tømme dem daglig. Står rusene dypt eller i kaldt vann, kan fisken holde god kvalitet i rusen en hel uke. Ruser lager du av trelister eller hønsenetting, ståltråd og armeringsjern.
Ruser er også effektivt under isen om vinteren. Den mest aktive form for mataukfiske er fiske med oter. Oteren er en omlag 60 centimeter lang trefjøl med et søkke som kjøl, slik at den står loddrett i vannet. Linen fra fiskeren er festet i en ståltrådbøyle litt foran midten av oteren. Både elveoteren og den vanlige oteren lager du med enkle midler.
Når du begynner å ro eller gå langs stranda skjærer oteren utover og følger deg parallelt så langt fra deg som linen rekker. På linen fester du fortommer med fluer. Bruker du tørrfluer fisker det best når lengden på fortommene justeres slik at fluene danser på vannflata. Oterlina er gjerne 20 meter lang med åtte fluer. Flua nærmest oteren kan gjerne være en våtflue med fem til seks meter lang fortom.
Oteren snur du ved å bråslippe lina slik at kontaktpunktet mellom oter og line glir bakover. Går du langs en strand er det nyttig å kunne snu oteren og gå tilbake. Fra båt kan du bruke to otere hvor lina er bundet sammen, en oter på hver side av båten. Når fisken biter, fører du fluene til oteren på den andre siden av båten. Dermed behøver du ikke å stoppe for å ta inn fisk. Den ene oteren vil fiske effektivt hele tiden. Oterfiske er særlig effektivt etter harr. De største fiskene får du sent på høsten, etter at den første snøen har kommet.
Slukoter er en større og kraftigere oterfjøl og i stedet for fluer bruker du små sluk og spinnere. Fortommen til hver sluk kan være fra tre til ti meter. Slukoteren er mer krevende å manøvrere enn vanlig oter på grunn av de lange fortommene.
Elveoteren har ikke søkke slik som vanlige otere, men består av to parallelle fjøler, nærmest en katamaran, og fungerer best der det er strøm.
Oterfiske tar mye småfisk hevder kritiske røster. Det er mye sant i det, men i de fleste vann burde det fiskes mer småfisk for å få en sunnere fiskebestand. Oteren tar ikke bare småfisk, med en oter og en god fiskeplass blir det generelt sett bra med matfisk. Både slukoter og flueoter kan gi gode resultater i sjøen. En lang line med små fortommer med kroker som agnes, er mest kjent fra yrkesfiske i sjøen, men vil også gi godt resultat i ferskvann. Den eneste ferskvannsfisken i torskefamilien, kan fiskes meget effektivt med bunnline.
Laken med sin sleipe åleaktige konsistens er alt for lavt verdsatt hos oss. Det kritthvite kjøttet og den store leveren er en fornøyelig opplevelse for ganen.
Henger du linen litt opp fra bunnen og agner med mark eller død fisk kan du få de fleste fiskearter. Linefiske er lite påaktet i ferskvann til tross for at det er effektivt i den lyse årstiden når fisken ikke går så godt i garn. Fisken du lander er verdifull mat enten det er abbor, gjedde, laks, mort, røye, ørret eller lake. Etter at fisken er kommet på land, bør du straks gjøre tiltak for å beholde kvaliteten på maten. Hvis du ikke har et basseng eller en pose til å oppbevare fisken levende i, drepes fisken ved bløgging. Skjær over halspulsåren som sitter i bakkant av gjellene og la fisken blø i hjel. Deretter spretter du opp buken helt til gattet. Ta ut innvollene og skjær eller riv løs gjellene. Pass på å ikke stikke hull på innvollene så det kommer uønskede bakterier eller galle på fiskekjøttet. I så fall skylles eller fortrinnsvis tørkes dette vekk. Ta vare på rogn og lever. Helt til slutt skraper du vekk blodranden nærmest ryggbeinet.
Vil du skrape vekk skjell og slim, gjør du det før du tar ut innvollene.
Heng fisken fritt på et skyggefullt og kaldt sted slik at den tørker. Det dannes da en beskyttende hinne som hemmer videre bakterieutvikling. Du kan også strø salt i buken på den for å konservere og øke holdbarheten. Vent med å vaske fisken til den skal tilberedes. I takt med etableringen av oppdrettsnæringen, har vitale fiskesykdommer spredd seg over store deler av landet. Det er ikke bare settefisk- og matfiskanlegg som er skyld i at mange fiskestammer er dødd ut eller er sterkt redusert. Vi sportsfiskere må også ta på oss en del av ansvaret for spredning av flere fiskesykdommer. Den mest fryktede er Gyrodactylus, som har lagt berømte lakseelver som Driva og Vefsna øde. I løpet av få tiår, kan en stor del av våre lakseelver være uten laks. Gyrodactylus er den mest fryktede fiskesykdommen, men det finnes en rekke andre alvorlige sykdommer som sportsfiskere kan være med på å spre. Som sportsfiskere og gjester i naturen må vi være vårt ansvar bevisst og ta våre forholdsregler: - Fisk fra et vassdrag må ikke sløyes i et annet. Agnfisk fra ett vassdrag må ikke brukes i et annet.
. - Fiskeredskap, særlig håv og garn, må være helt tørre før de brukes i nye vassdrag. Det samme gjelder for støvler, båt, påhengsmotor og annet utstyr.
. - Det er forbudt å sette ut fisk fra et vassdrag ut i et annet.
. - Det er forbudt å transportere levende fisk over fylkesgrensene uten tillatelse av fylkesveterinæren. Utskifting av vann under transporten må ikke tømmes i vassdrag.
|
Liker du disse nettsidene?
Gi noen kroner slik at de
kan bli enda bedre
Dette nettstedet er
laget av pairboka
Friluftsliv året rundt
Bestill boka fra
forfatteren her
ISBN nummer:
9788292520017
Bestill boka fra
din bokhandler her
Bokkilden
Natur
Magasinet
Vossevangen
Libris
HaugenBok
Norli
BokKlubben
Libris
Studia
Gnist
Ark
bokhandel
Bok&Media
Bok
anmeldelse
Google
|
